I grisebingen…

Ja, da har naturen gått sin gang og nytt liv er tilkommet gården. Våre Mangalitsasvin har tydeligvis funnet tonen. Seks små grisunger klynget seg sammen rundt mora si en morgen og syntes verden, foreløpig, bare var skremmende antageligvis. Men dagene gikk, beina blei lettere å føre og nysgjerrigheten større. Nå rusler de rundt i bingen og er virkelig verdensvandt. Ute venter en ny verden om ikke så lenge, men det vet de ikke ennå. De trives med være lommekjent i egen binge. Møte med en katt, og et par skeptiske hunder ser ikke ut til å ha gjort noe særlig inntrykk.

Men å bli løftet opp av to hender var ikke noe alle fant seg i. Den første lille grisen fant seg godt til rette i den lille favnen, men den andre lille grisen ante urå og satte i et hyl som kunne skremt livet av en stakkar. Mora viste tydelig at ho hadde innstinktene i orden og lot seg ikke be to ganger. Nøden var stor og hjelpen var farlig nært. Hvem som sprang fortest, grisemoren eller han på seks som la på sprang ut av fjøset med hendene for ørene og hjertet i halsen, sies ikke. Men ting skjedde veldig fort. Den skyggen som pilte fra gammelfjøeset og inn ytterdøra på huset, var nok mer enn purka klarte å oppfatte. Ho fant ungen sin og hadde nok med å sjekke den opp og ned i mente for å forsikre seg om at ikke et hår var krummet på dens lille hode.

Godt forent i bingen kan vi tross alt si som barna; «De er helt fantastisk. De har så søtt ett lite tryn»