Vi ser oss tilbake og fremover.
Det har vært to energikrevende år, og vi har først nå fått roen til å se tilbake. Vi har tenkt, følt og vurdert. Gjort noen endringer til gårds. Det hender jo at innsikten modnes med erfaringene man opparbeider seg. Man kan studere i ettertid og undres om det var episoder der sjåføren sov bak rattet.. ja.. man lærer noe av alt.. man kan endre drømmene, målene og retningen. Det er vi heldigvis frie til å gjøre.
I veien videre ligger ordet bærekraftig som en pil på kompasset. Veien videre må være vel balansert mellom arbeid, inntjening, stress, og familieliv. Bærekraftig for samvittigheten, hva kan vi stå for? Hvor skal vi sette grensene?
Slik hverdagen er nå, med både barn og fjøs som trenger nok oppfølging er det bare å innse at en jobb utenom for begge ikke er forenelig med god helse og mindre stress. Så da er valget, jobb ute eller hjemme.
Vi har kommet fram til at vi fortsatt ønsker å satse på gården. Planen har før vært at en skal være hjemme å kunne leve av gården, da det alltid vil være nok arbeid å ta av. Men økonomien i det har vi lett etter samtidig som det vi skaper på gården skal være av riktig mengde arbeid i kombinasjon med barn, helse og overskudd.
Sjølberging, det vil minske noen utgifter og gi noen inntekter. Vi har hele tiden tenkt at vi skal jobbe mot å være sjølberga, sørge for at det vi dyrker og produserer av mat skal dekke vårt behov, men det skal også bli et overskudd som dekker resterende utgifter en person har ved å forsørge familien. Det fine med å være sjølberga med mye av maten, er at man da også vet hvor maten kommer fra, hvordan den ble produsert i forhold til hva vi ønsker å spise. Det er en av grunnen bla. til hvorfor vi ikke sprøyter. Etter et kurs om sprøytemidler og godkjent sertifikat bestemte vi oss for aldri å sprøyte. Ett innblikk i innhold, bivirkninger og skadeomfang gjorde at vi ikke får oss til å gjøre dette mot verken dyr, mennesker eller jord. Vi kan holde unger og hunder unna åkrene en stund, men hva med de dyra som vandrer gjennom åkerene våre om natten, hva med alle de krypene, insektene og, mikroorganismene som bor i jorda. Hva med det som henger igjen i lufta, restene på grasset og på grønnsaker? Nei, vi må finne en annen måte å bekjempe ugresset på.
Dette leder oss inn på prosjekt regenerativt landbruk. Jordkultur og jordhelse, økosystem og naturens egne forsvarmekanismer. Derfor ønsker vi å lage et lite forsøksfelt med tanke på regenerativt drevet jord. Observere, ta prøver og se om vi kan klare å få dette til. Kan dette i fremtiden erstatte deler av gjødselforbruket?
Vi ønsker også å finne måter å erstatte deler av evt kraftfòrbruk. Derfor er et annet prosjekt å begynne med lauving. Etter noen spørrerunder oppdager vi at hva som er beste tresort til oppgaven er like vidt som avstanden fra pol til pol og derfor blir vi å bruke resten av vintermånedene til å lese oss opp på faget. I enden vil ant fòrprøver av tørket lauv gi oss det riktige svaret på hva dette vil gi dyra av næringsverdi. Fra gammelt av var lauv likestilt med tørrhøy og ble brukt, til så mye som 20-30 % av fôrmengden. Det er noe å tenke på. Økonomien i å kun utnytte ressursene rundt oss er også noe vi tar med, samtidig som vi tror det vil være mer bærekraftig i et fremtid- og dyrehelsemessig perspektiv.
I januar 2019 hadde vi bare trettifem vinterfora sau. Det hadde vært et hvileår i fjøset. Etter flere år med nærmere tohundre sau i fjøset, mellom tohundre og femti- trehundre lam i mai, var det en dag nok, og det føltes godt å stanse helt opp. Den vinteren trengte vi ikke mer, vi hadde nok ellers.
Vi fikk pustet litt ifra oss, senket skuldrene. Vinteren 2020 hadde vi seksti sau og etter sommeren balanserte vi oss tilbake på syttifire vinterfora sau, og kjenner at det er et tall som passer. Det er trivelig, lønnsom og overkommelig. Og så er jo sauen et veldig ålreit dyr. I tillegg forsøker vi utnytte ressursene ved å holde sau. Den hvite ulla fra spælsauene sendes og selges til ullmottak, men den fargede ulla er dårlig betalt. Den er merkelig nok ikke noé verdt i penger, selv om jeg sjøl har kjøpt nydelig garn fra villsau på butikken til nesten tohundre kroner hespa. Derfor forsøker vi lage noe av denne ulla, det føles mere meningsfylt. Tovavotter, sitteunderlag og et forsøk i å lage vevde ullmatter til gulv er under arbeid. Vi selger skinn og noen av skinnene forsøker vi også nå å se om vi kan sy luer og votter av.
De sytten hønene som trippet på tunet vårt våren 2020, ble i september til sekstisyv. De har nå egen plass i fjøset og det var godt å få de inn i varmen i et skikkelig hønsehus. Fjøsmiljøet er bra, tørt og fint, minimalt med frosset vann og frosne egg. De vandrer fritt inn og ut som de vil og vi håper at de går en sommer imøte uten fugleinfluensa, der de kan være fri beitehøns. De er trivelige dyr hønene. Du stirrer de i øynene og føler du stirrer rett tilbake i urtida. Det må ligge noe fundamentalt riktig i deres måte å eksistere i verden på siden de har trosset store evolusjoner og båret trekkene videre. I mars øker vi hønseflokken til hundre høner, det er greit, der stopper det. Vi føler at der har vi en god balanse. Utnyttelse av plass og samtidig god oversikt over enkeltindivid. Og i tillegg til dyrehelse og arbeidsmengden kommer det som også er viktig for oss, det gir en inntekt. Reko-ringen og salget der, samt salget direkte fra gården i selvbetjeningsbua, har denne sommeren/ høsten har gitt oss troen på at folk ønsker mat fra bonden og verdsetter den. Det kjennes oppløftende og har gitt oss trua på at vi gjør det riktig med å holde liv i gården.
Høsten 2019 skaffet vi oss to hester. Det var spennende og givende å få nye dyr til gårds. Men vi innså desverre etter en stund at dette ikke gikk da livssituasjonen plutselig forandret seg mye rett etter de var kommet til gårds. Et år etter de kom, måtte vi desverre sende de videre for å lette på samvittigheten. De hadde godt av å bli brukt mye mer enn det vi klarte å få til og det var ikke en enkel avgjørelse. Tina var verdens herligste og lille Princess ei skjønn lita rampefrøken. Vi hadde så mange planer med bruk i skog og mark. Men det var desverre ikke mulig på daværende tidspunkt. Vi kunne latt de stå på vent, men det er noe med samvittighet som tynger oppå allerede tunge skuldre. Vel vitende om at de nå har det bra, føles det greit.
I prosessen sjølberging og inntekt har vi bestilt oss to melkekuer av typen vestlandsk fjordfe. Disse ankommer i april/ mai og har med seg hver sin 2.mnd gammel kalv. Tanken bak dette er melk og melkeprodukter til eget bruk. Melking i sommerhalvåret, slik at de kan klare seg på godt gras og alternative kilder til næring i stedet for kraftfòr. De melker ikke like mye som vanlig NRF og har en melkeavdrått på 2500-5300 liter per år. Med redusert laktasjonsperiode/ melkeperiode reduseres melkemengda ytterligere, men det sier seg selv at det vil være for mye melk å konsumere sjøl om vi er mange i hus. Overskuddsmelka skal produseres til smør og andre produkter, samt at vi fryser ned overskuddsmelk til vinterlageret og kanskje en liten smørproduksjon for salg. Vi får prøve oss fram.
Skulle det vise seg at dette blir for mye arbreid, så fungerer disse dyrene også godt som ammekuer. Men vi synes det er verdt et forsøk. De vil uansett være trivelig selskap og et fint tilskudd i brikken om økt inntekt på gården da vi allerede har nok grovfòr og beite til ekstra dyr utenom de sauene vi har nå. Kalvene vil få vokse opp med mordyra til de er store nok til å bli solgt som livdyr eller sendt til slakt, slik at vi kan selge kjøtt fra gården.
Fra høsten 2021 satser vi igjen på å kunne ta vare på slakt fra egen besetning og pakke til våre kunder etter deres ønske og etterspørsel. Å kunne levere kjøttet direkte fra gården etter slakting på slakteriet føles meningsfullt. Vi kan dermed fortelle om hvert enkelt dyr, historien, oppveksten og livet. Forsikre kunden om at det de kjøper med seg, for å spise, er trygt. Vi vet omtrent alle stegene det har tatt fra det ble født til det ble sanket ned fra fjellet. Vi kan følge dyrene hele sommeren enten ved fysisk ettersyn eller via signalene på radiobjellene.
Vi har også ordnet i stand et lite verksted på gården, Kunstheimen. Der er det rom for produksjon av keramikk og billedkunst mm. En liten nettbutikk med mulighet for bestilling på nett er ordnet og produktene blir flere ettersom tiden går. Vi håper på sikt at dette skal bli en del av inntektskilden. Det har allerede blitt en del bestillinger og det er fint å kunne ha flere muligheter på gården.
Det er fint å forsøke å finne flere ben denne gården kan stå på, vi som familie kan stå på. Slik at vi kan bruke ressursene våre til å ta vare på gården, gjøre det trivelig her og være sammen i stedet for å bruke tiden på stressende hverdager der ingen er hjemme samtidig og alle springer etter klokka. Det fungerer ikke for oss og da må vi gjøre noe med det.
Nyttår er rett rundt hjørnet, klokken tikker videre inn i 2021. Det er alltid noe man kan endre, eller la være. Men å ønske endring må følges av handling. Om ikke er det bedre å bruke energien på andre ting en å gå i et vakum av ønsker som suger fokuset bort fra det å være til stede her og nå. Det er alltid fint å drømme så lenge man ikke drømmer seg bort fra det du skal være en del av. Skap din egen virkelighet ved endringer til det beste for deg og dine.
Ta vare på de du har og ønsker å ha rundt deg og la de få ta vare på deg.
Ta vare på tiden når den er der - og minnene når tiden er gått.
Se fremover med håp, tro - og bakover med viten om at vi alle lærte noe, selv om det ikke alltid var gode opplevelser. Blomster vokser ikke bare i solskinn..
Med det ønsker vi å takke alle rundt oss for året som har vært, kundene våre, naboer, venner, familie, støttespillere og ønske dere et fint år i 2021. Uendret eller ikke, men med ønske om et godt år for den enkelt, slik dere ønsker det skal være.
Vi sees og høres.
Godt nyttår fra oss på Bjørkligården.